Den viktigste boken som er skrevet om familien Lange "Stamtavle over en Norsk Slegt Lange. Slegtsbok for Jevnagerpresten Johan Jørgen Langes efterkommere" av O.Delphin Amundsen[1], også basert på et viktig familiearkiv[2].
Selv om det er noe kjent om de tre tidligere generasjoner, er Gjert Lange (bestefar til sogneprest Johan Jørgen) den første Lange som vi har fyldige opplysninger om, slik at det er naturlig å betrakte ham[3] som slektens stamfar.
Stamfar Gjert Lange er født i København i 1649/1650 og
gravlagt i Gjerpen nær Skien i Norge 29.10.1732. I 1696 blir han utnevnt
til vise-lagmann i Skien og får rett til å etterfølge
lagmannen. Det er ikke før i 1714 at han får denne stillingen. I
mellomtiden bor han i Nordland, der han eier store eiendommer. I 1710 er han
fogd i Helgeland, i 1717 overhoffrettsassesor, og i 1731 virkl.
kanselliråd. Hans økonomiske tilstand er dårlig når
han dør[4], fordi han personlig har
vært ansvarlig for å samle inn avgiftene som fogd i Helgeland og
han som følge av dette pådro seg stor gjeld. Gjert gifter seg 1.1.1690 i Brønnøy med Anna Thomasdatter Mejer, født i Trondheim rundt 1658, og gravlagt i Gjerpen 29.10.1737, datter av stiftsskriver i Trondheim, Thomas Edvardsen Mejer og Birgitte Østensdatter. Med Thomas Edvardsen Mejer er fornavnet Thomas kommet inn i familien. Mejer-familien er opprinnelig en presteslekt fra Nord-Jylland.
Ekteparet Lange hadde to sønner, Hans og Thomas, som begge to var tollere i Langesund på den norske sørkysten, og i tillegg hadde de tre døtre.
Sønnen Thomas Lange er født 23.4.1699 i Brønnøy (Helgeland). I 1750 etterfølger denne Thomas sin bror Hans som toller i Langesund. Kontoret ligger i Porsgrunn, der han bosetter seg. Meldingene om aktivitetene hans som toller er ikke bare positive. I 1753 (fire år etter ansettelsen) blir han beskyldet for tollsvik[5], d.v.s. bompengefusk (be om drikkepenger til seg og familien, kreve høyere beløp enn de fastslåtte takstene, osv.). Saken varer lenge, til 1757, da Kongen til slutt dømmer ham til 1200 rdl. i bot. Han beholder likevel stillingen som toller i Langesund helt til han dør 19.7.1773. Til tross for hendelsen skriver Generaltollkammerkollegiet til Thomas' sønn etter hans død, at Thomas Lange "... alltid har opført seg som en troe og nidkier Betient og (har) gjort Rigtighed for 8 à 9 Tønder Gulds Oppebørsel"[6]. Slik var det den gangen.
Han var interessert i jord- og skogbruk: "...gikk inn for reformer i skogbruket såvel som i jordbruk..."[7]. Det er artig å nevne at Thomas i 1770 deltar i en "pløyekonkurranse i Danmark", en konkurranse i å konstruere ploger. Han sender inn et eget utkast, som senere får navnet "Langesundplogen" etter ham eller rettere sagt arbeidskretsen hans.
Thomas Lange gifter seg 14.9.1730 med Barbara Abigael Monrad, født i Gjerpen 29.7.1711, datter av prest David (Jørgensen) Monrad og Barbara Leopoldus.
David (Jørgensen) Monrad[8], født i Assens på Fyn i 1666, først prest og huslærer hos den danske sendemannen i Stockholm, senere sogneprest i Gjerpen fra 1701 til 1746, og dessuten fra 1738 prost i Nedre Telemark prosti. Monradfamilien har levert mange prester til den tyske, danske og norske evangelisk lutherske kirke. Svoger, etåtsråd og konferensråd Herman Leopoldus, blir adlet 6.11.1739 under navnet Løvenskiold.
Barbara Abigael Monrad Lange dør 17.6.1792, nitten år etter mannen sin. Hun hadde vært syk i fjorten år og dør hjemme hos sin tidligere svigersønn tollskriver Folkman Frek[9].
Sønnen Christian Wilhelm Lange skriver i sin selvbiografi om foreldrene sine: "Min Fader var en alvorlig, stræng, men tillige en retfærdig Mand og Fader, hvilke Egenskaber var meget gavnlige for hans Barn, da min Moders altfor store Fromhed og Eftergivenhed ellers vile have forkiælet dem og givet Anledning til deres Udsvævelser, hvilket heldigvis ikke har fundet Sted for nogen af dem - Hun var i øvrigt en meget gudfryktig kone"[10].
Ekteparet Lange satte atten barn til verden, bare åtte av dem nådde voksen alder. Ti barn døde av kopper før 1757[11]. Høsten 1757 blir Christian Wilhelm Lange og broren Johan Jørgen sendt til København for å bli vaksinert og unngå den samme skjebne. Kukoppevaksinasjonen er da tydeligvis ikke kjent i Norge[12].
Nesten alle barn som ble voksne, eller ektefellene deres, er blitt ansatt på et høyt nivå, som høye embetsmenn og prester. Gjert er tollskriver, Herman Leopoldus amtmann, Hans Thomas sorenskriver, Anna Barbara gifter seg med sorenskriver Hans Larssøn Tyrholm, Anna Bolette med tollskriver Folkman Frek. Christian Wilhelm er generalpostdirektør i Danmark og Johan Jørgen sogneprest.
Men i denne imponerende rekken mangler navnet på en voksen sønn:
David Ditlev blir skipper.
David Ditlev Lange (1742-1804) er det niende barnet i ekteskapet Lange. I 1760 er han medeier i skipet "Sex af tolv Brødre". De seks sønnene (de andre seks døde i ung alder) av Thomas og Barbara Abigael som fortsatt lever, er eiere[13]. I 1762 får han borgerstatus i Skien. Allerede i tyveårsalderen fører David et skip. I 1763 seiler lillebror Christian Wilhelm sammen med kaptein David til England (tilbakekomst 11.7.1763 i Porsgrunn). I samme året går også en reise til Irland[14]. I 1767 seiler han ennå med skipet "Sex Brødre"[15], og drar til Dublin (med vann og ballast) og til Bristol. I bøkene i Langesund blir han nevnt som kaptein på "Patientia" (181 kommerselester: målebrev Porsgrunn 21.10.1761), i slutten av 1767[16].
Den neste meldingen er ikke før i 1770 da han gifter seg med Mette Cathrine Kiil i Porsgrunn-Vest. Ekteparet får ikke barn[17]. Vi har ikke funnet noe om reiser i årene 1770-1780. I 1780 og 1781 finner vi ham igjen på "Patientia" ofte til England, f. eks 27.3.1780.
I 1782 er David kaptein på et nytt skip, "Spes et Fortuna" (126 kommerselester), som han seiler med til London. Han kommer tilbake 6.7.1781. På neste reise forliser skipet[18].
I 1783 er David kapteinen på fullriggeren " Drammen". Han bor da fortsatt i Porsgrunn. Skipet ble bygget i 1782 av Anders Rodham, Holmen, Drammen. Fullriggeren "Drammen" er på ca 386 tonn (168 kommerselester eller 250 trelastlester). Når skipet måles 28.4.1783 blir "Drammens Skibsbygningsinteressenter" nevnt som eiere, altså som vanlig en gruppe privatmenn[19]. Ved målingen viser det seg at målene er: lengde 116 fot og 2 tommer, bredde 29 fot og 2 tommer, med en dypde på 14 fot og 5 tommer. Visst ikke noe lite skip.
I tollbøkene fra Drammen i 1783 er det nevnt forskjellige reiser av "Drammen" med David Lange til Amsterdam. På slutten av året går det frem at skipet er i Amsterdam til reparasjon. Det stemmer, for i registeret til "Commissarissen van de Kamer van Assurantiën en Averijen" i Amsterdam[20] viser det seg at skipet lider stort havari på reisen til Nederland som startet i november 1783. Reisen var ikke lett, langt i fra. David hadde lastet i Drammen med trelast, og reiste fra Svelvik 1.11.1783. Skipet kom trygt til Texel, der to lektere med trelast ble losset. Da de dro fra Texel den 12. på vei til Amsterdam via Waddenzee og den daværende Zuiderzee[21] (nå IJsselmeer), kom skipet i store vansker i sterk storm. Skipet mistet det tunge og daglige ankeret og de tilhørende ankertau, da det prøvde å ankre. Man var nødt til å hogge ned stormasten, slik at også andre ting, som storseilet og mesanmasten gikk tapt. Til slutt klarte de å ankre ved hjelp av bardunanker. Det hjalp ikke å pumpe, og den 15. var skipet fyllt med 12 fot vann. Noen lektere kom seilende for å redde mannskapet og lasten. Det var nok nødvendig; i en av lekterne ble noen matvarer lagret med tanke på å forlate skipet. Også i kahytten begynte det å trenge vann inn, slik at man måtte bruke denne muligheten til å forlate skipet. Den 21. kom de på denne lekteren til svingen ved Burgerdam. Det beste ankeret ble funnet igjen på Wieringen; dette kunne, sammen med tauet kjøpes tilbake mot bergelønn. Da været ble roligere, vendte skipperen og snekkeren hans tilbake til skipet. De pumpet og losset uten stans og til slutt fikk de skipet flott og kunne seile til Amsterdam.
I det nevnte registeret finnes en regning på f. 13.291,90 fra firmaet Dreyer & Bondix på reparasjon. Etter noen avregninger blir beløpet f. 13.201,10. Styremedlemmene verdsetter hvilken del av beløpet debiteres lasten og hvilken del debiteres skipet. Det skjer ved hjelp av en fullstendig verdsettelse. En last på f. 4.500,-- og skipet på f. 15.000,--. Skaden var da litt mer enn totredjedel av skipets og lastens totale verdi.
Men skaden ble reparert, og den 23.7.1784 trenger han et nytt mannskap, noe som kommer fram av mannskapsrullen[22] fra Amsterdam[23]. Da blir bestemt at mannskapet skal seile på "Drammen" for skipper "Dafit" Lange fra Amsterdam til Drammen, og at mannskapet er fri (dvs. uten gjeld) etter at de har kommet til Drammen og ballast er "uytgeschooten" (losset) og skipet er gjort "waatervast" (vanntett). Manskapet er satt sammen av bare nordmenn, som hver kan reise sin vei igjen etter ankomsten.
Etter at mannskapsrullen er ferdig, drar David, og er tilbake i Drammen 9.8.1784. Den 20.8.1784 er David på vei til Amsterdam igjen, og er tilbake 13.11.1784.
Som vanlig legges da skipet i vinteropplag. Ved "Drammens" avgang 13. mai året etter er David ikke lenger skipper. Da er Christian Søberg skipperen, Også på to andre reiser til Amsterdam i 1785 med "Drammen" er Søberg kaptein; eiere er fortsatt den samme gruppen interessenten. I 1786 er Hans Kierkegaard eier og Erasmus Brandt[24] kaptein. Erasmus Brandt fører skipet igjen til Nederland helt til slutten av århundret.
Det nevnes ikke at David Lange har gjort flere reiser etter 1784. Det er ganske nærliggende å tro at han slutter etter den ubehagelige erfaringen på Zuiderzee. Da er han 42 år og det er ikke uvanlig på denne alderen og med mer enn tjue årserfaring som kaptein å leve et rolig liv i land.
I 1789 må David, som andre i Porsgrunn betale en spesiell avgift, som blir iliknet befolkningen på grunn av nøden. Han tilhører da de lavest utliknete skipperne.
David Ditlev Lange dør i 1804, barnløs, som sagt. Han blir gravlagt i Porsgrunn 2. mai dette året. Enken overlever ham i fire år.
Christian Wilhelm Lange (1753-1839), den av søsknene som nådde høyest på samfunnsstigen, er det sekstende barnet.
Han studerer sammen med Johan Jørgen ved universitetet i København, der deres far tar seg lenge av dem. Tollkontoret fungerer tydeligvis også godt uten ham. Christian Wilhelm er allerede ferdig med jusstudiet da faren Thomas dør i 1773. Han drar hjem. I mars 1775 er han likevel tilbake i København for å lete etter arbeid.
På denne reisen tilbake til København opplever Christian Wilhelm det første (registrerte) skipsforliset i familien (Davids eventyr på Zuiderzee var nummer to), Selv skriver han om dette havariet[25]:
"I Martii Maaned 1775 begav jeg meg sidste Gang søeværts til København, men var under Nedreisen saa uheldig den 27.Martii at strande paa Skagen, hvor jeg efter 3 Timers Ophold paa Vraget blev bærget med Skibets Mandskap, hvorimot Skibet ikke stod til at redde, men blev ophugget - Jeg medbragte 150 Rdr Courant i klingende Mynt, et Afdrag paa min faldne fædrene Arv. en kuffert med Klæder av uldent og linnet, som alt blev reddet. En kuffert med Bøger måtte jeg efterlade mig, hvilken dog siden med Skibsleilighed kom til København, med adskillige af de bedste Bøger og af mig samlede og nedskrivne Optegnelser, fandtes borttagne."
Skipet blir hogd opp. Christian Wilhelm beskriver med 1700-tallets sentimentalitet, hvordan han, sammen med de andre passasjerene blir svært vennlig mottatt på en herregård i nærheten, og hvordan han reiser videre til Ålborg, der han utmerket blir tatt imot på nytt og sørget for. Han havner igjen på et skip som også nesten forliser ved Anholt, men til slutt kommer han trygt til Helsingør.
Etter mye strev finner han en jobb som kopist ved Finanskollegium-sekretariat i København i 1776. Han tjener dårlig, men denne jobben er begynnelsen på en glimrende karriere på nesten 60 år. Det er ikke før 1835 at han nedlegger sin siste stilling som generalpostdirektør. Han blir hedret mange ganger: han får bl.a. tittelen geheimkonferentsråd og blir storkorsridder av Dannebrog[26] i 1829. Hans største fortjeneste for Danmark har vært ordningen av den danske postale økonomien. I 1788 gifter han seg med Anna Holck Neunkirchen, og de får to barn. Datteren Barbara Abigael Lange gifter seg med jurist Janus Lauritz Andreas Kolderup Rosenvinge[27], som også gjør det godt som professor ved universitetet i København. Det kommer fram av korrespondansen mellom ham og teologen og filosofen Søren Kierkegaard. Sønnen Thomas, kanseliiråd, dør i ung alder[28].
Det er også ganske mye kjent om Johan Jørgen Lange (1754-1814), det syttende barnet[29].
Det følgende kommer fra Amundsens historie, hvis ikke andre kilder er oppgitt[30].
Johan Jørgen Lange ble født 26.12.1754 og døpt i Eidanger 2.1.1755 av sin onkel (morbror) Jørgen Herman Monrad, som var prest i Porsgrunn. Gutten er oppkalt etter denne onkelen og etter broren hans Johan Frederik Monrad, prest i Eidanger.
I 1765 (ti år gammel) drar han hjemmefra og flytter inn hos sognepresten i Eidanger, sammen med sin to år eldre bror Christian Vilhelm, der han får manuduksjon for opptaksprøven til universitet. Johan Jørgen blir tatt opp på universitetet i København sammen med Christian Wilhelm 12.9.1767. Da er han tolv år gammel. Som nevnt ovenfor drar også far Thomas dit for å bestyre husholdningen og for å overvåke oppførselen og framskrittet til ynglingene. Herrene begynner tidlig med studiet, men far er da ikke så ung. I oktober 1768 blir både Christian Wilhelm og Johan Jørgen konfirmert i Porsgrunn Kirke.
I 1772 er Johan Jørgen, atten år gammel, ferdig med teologistudiet. Han flytter inn hos presten i Asker for å utvikle og utdanne seg videre i de homiletiske kunnskapene. Tydeligvis en slags praksis som varer til slutten av 1779. Prøvepreken holder Johan Jørgen i St. Nicolai Kirken 11.10.1780 i nærvær av biskopen som gir ham Laudabilis (rosverdig) i karakter[31]. Han blir utnevnt til "residerende Capellan for Ascher menighet", 18.12.1782 og holder sin titlredelsespreken 9.4.1783.
I Asker kjøper han gården Bjerke i Westre Bærum av sin forgjenger i embedet. Bygningen består av en hovedbygning på to etasjer med fire rom i hver etasje. I sidebygningen som er dekket med takstein, finnes fjøs til kuer og småfe, matskap, et rom og plass til vogner. Dessuten finnes det en stolpebod. Et aldeles utmerket sted for en ugift kapellan.
Den 28.9.1792 søker Johan Jørgen Kongen allernådigst om å bli utnevnt til sogneprest i Jevnaker. Det behager Hans Majestet Kongen[32]. Den 2.12.1792 holder han sin tiltredelsespreken.
I et brev av 7.11.1792 gir han eiendommen i Asker til kirken til bruk som bolig for de residerende kapellanene i Asker. Lange fortsetter å være prest i Jevnaker helt til han dør 2.7.1814.
Jevnaker var et godt prestekall i en blomstrende bygd ca 60 km nord for Oslo. Hadeland glassverk var et særegent menighet i næringslivet, og sogneprestens menighet omfattet dermed også funksjonærer og arbeidere ved verket i tillegg til den vanlige jordbruksbefolkningen.
Johan Jørgen bodde på Jevnaker prestegård.
Jevnaker prestegård[33] består av flere bygninger som er bygget rundt et gårdstua. I hovedbygningen bor ennå idag presten og familien. Denne bygningen ble utvidet i siste århundre; opprinnelig stod bare den vestlige delen (to tredjedeler av huset) der da Johan Jørgen bodde på gården. Et eldre hus ble flyttet og bygget inn senere. Prestengårdens interiør ble omfattende restaurert i 1931[34]. Den nåværende kirken ble bygget i 1830, det finnes ikke noen bilder av den gamle kirken.
Johan Jørgen tilhører en nokså liberal retning innenfor kirken[35]. Han gjør sterk motstand mot de pietistiske teoriene til Hans Nielsen Hauge som i løpet av en viss periode verver tilhengere også fra Langes sogn. Selv skriver han om dette at en tilhenger av Hauge har sagt at han (Lange) "burde preke for Svin og ej for Mennesker"[36].
Johan Jørgen Lange, gifter seg, 39 år gammel, 4.2.1794 i Bragernes (Drammen) med Dorothea Hellene Larsen, som er sytten år yngre enn ham.
Dorothea Hellene Larsen er født 22.8.1771 i Kristiansand, som datter av Otto Vincent Larsen og Engel Marie Larsen. Otto Vincent og Engel Marie var søskenbarn. Fedrene deres, Otto Vincent Larsen og Ulrik Frederik Larsen var brødre[37].
Otto Vincent Larsen, f. Halden 1736, er prokurator i Mandal og Kristiansand. Han dør i Mandal 8.5.1784. Far er Ulrik Frederik Larsen, borgermester i Halden[38], gift med Dorothea Helene Paasche[39].
Otto Vincent og Engel Marie Larsen gifter seg i 1769.
Engel Marie Larsen er født i Kristiansand 4.5.1739 og døde 11.5.1773. Han blir også gravlagt der: "15.5.Chr.sand paa Kirkegaardens Søndre Side, havde alle Klokkernes Ringen og Bedste Liigklæde"[40]. Hun er datter av Johan Nicolai Larsen, tollvisitor i Kristiansand, og Else Christine Schrøder[41].
Ekteparet Larsen har foruten datteren Dorothea Hellene to sønner: Ulrik Frederik og Johan Nicolai, Sistnevnte er født i 1773 og døde samme året. Ulrik Frederik 1769 - 1811, er jurist og fullmektig i Rentekammeret. Hans bo er insolvent. Det som er igjen ble arvet av Johan Jørgen Lange[42].
Faren Otto Vincent Larsen er, som det kommer fram av overnevnte årstall, blitt enkemann etter fire års ekteskap[43]. Han dør når datteren bare er tretten år gammel.
Dorothea Hellene Larsen blir oppdratt av sin onkel og tante, det barnøse ekteparet Larsen: konstitorialråd, forretningsmann i Drammen Hans Nicolai Larsen (1727-1800)[44] og fruen Anthonette Smith (1733-1808)[45]. Den store formuen til tante Anthonette Smith Larsen blir arvet av Wilhelm Steenbloch Bugge etter hennes død, legatene på 5000 rdl er til Hans Nicolai Lange og Anthonette Smith Lange, de to eldste barna av Johan Jørgen Lange. Oppkallingen har lønnet seg.
Det finnes tre "documents humains" etter prest Johan Jørgen Lange, nemlig et brev til hans kone, når hun er på tur til Christiania (Oslo)[46], dessuten en rekke regler for hvordan to av sønnene skulle oppføre seg da de drar hjemmefra for å få utdanning, og til slutt et brev til disse sønnene like før han dør.
Det første dokumentet, brevet "Min kjære kone" fra 1803, gir et bilde av det varme familielivet på prestegården og av prestens kjærlighet overfor kone og barn.
Det andre dokumentet har den tiltalende tittelen: "Nogle nødvendige Leve Regler og Faderlige Formaninger for mine Sønner Hans Nicolai og Otto Vincent Lange ved deres Bortreise fra Forældrenes Huus den 5te Octobr. 1807"[47]. Det oppfordrer til flid og god oppførsel også mot andre. Svært progressive er bemerkningene om hygiene: skyll mund, vask hendene og ansiktet om morgenen[48].
I det tredje dokumentet, brevet til sønnene Hans Nicolai og Otto Vincent, fra 19.4.1814, tre måneder før han dør, skriver Johan Jørgen i anledning av den tilstundende examen artium. Den gamle Lange er lei for at han ikke lenger hjelpe herrere til gode stillinger ved hjelp av sine kontakter i København på grunn av oppløsingen av unionen mellom Danmark og Norge. Nå må de greie det selv (som vi nå vet at de greide). Den eldste gutten får penger til et jaktgevær og den yngste får tilsagn om dette til sommeren.
Johan Jørgen Lange er lenge sykelig og dør 2.7.1814 på prestegården i Jevnaker etter en smertefull sykdom på femten dager. Lange er 59 år gammel[49]. Da er kona gravid igjen. Denne attpåslengen, Johan Jørgen Anthon, blir født 13.oktober. Moren er da 43 år gammel.
Etter mannens død flytter Dorothea Hellene Larsen Lange inn i enkesetet Gunstad, som står til disposisjon for enken etter presten i Jevnaker.
Dorothea Hellene Larsen Lange dør 30.12.1824 og blir gravlagt ved siden av mannen sin på kirkegården i Jevnaker. Et jernkors pryder graven som igjen er inngjerdet av et smijerngitter[50]. På baksida står det: "Forenede i liv, som i død".
Den yngste datteren, Christiane Wilhelmine er åtte, den nest yngre sønnen, Ulrik Frederik seksten, og attpåslengen Johan Jørgen Anthon er ti år gammel.
Som nevnt ovenfor blir en del av løsøret solgt. Etterpå er den totale formuen 5539 spesiedaler, etter fradrag av utestående fordringer[51]. En temmelig stor formue. Sønnene arver hver 775 spd. og døtrene 391 spd. (775 spd. er et beløp som kan sammenlignes med en årsinntekt til en prest eller til en rektor på en vidergående skole).
Ekteparet har fått ti barn, fem sønner og fem døtre[52]. Det er ikke lenger snakk om barnedødelighet: helt annerledes enn i forrige generasjon. Det eneste dødsfallet som foreldrene opplever er tapet av den eldste datteren Anthonetta Smith Lange, atten år gammel i 1813.
Sønnen Hans Nicolai blir sogneprest, Otto Vincent finansminister, Ulrik Frederik rektor på et gymnas. Johan Jørgen Anthon lærer i kristendom. Datteren Barbara Abigael gifter seg med fogd Even Hanssen. Datteren Engel Marie gifter seg med sorenskriver Jens Christopher Delphin, Hermana Helene med oberst Johan Gottfred Høyer og Christiane Wilhelmine med sorenskriver Nils Landmark.
Som hos barna av "Thomas toller" har nesten alle sønner og svigersønner fått en stilling innen embetsstanden, selv om nettopp statsråd Otto Vincent ikke er blitt ferdig med studiet til en slik stilling. Interessen for politikk og offentlige virksomhet er stor; tre sønner og to svigersønner har vært stortingsrepresentanter for en kortere eller lengere periode.
Sønnen Thomas går i sin onkel Davids fotspor en annen vei: til sjøs.